den første plata jeg husker er “En Himmel Full Av Stjerner”, og jeg husker at pappa sang med hver gang han hørte den, eller sang og sang, han nynnet vel så godt han kunne, det gjør han fortsatt, og hvis det ikke er “En Himmel Full Av Stjerner” så er det Nora Brockstedt som synger “Bjørnen Colargol”, det er en av de to og jeg tror kanskje det er Colargol for jeg husker at den ble spilt for meg i Ønskekonserten på NRK en gang jeg fylte år, og jeg husker at jeg ble veldig skuffet over at jeg ikke fikk selve plata også, men bare fikk sangen spilt på radioen, så når helga kom gikk vi alle tre (eller var vi allerede blitt fire?) til Fossen i Kirkegata og pappa kjøpte Nora Brockstedt som synger “Bjørnen Colargol” til meg. siden ble det flere plater, veldig mange flere plater.

- jeg skulle egentlig bli barnepleier, sa hun plutselig. – jeg hadde fått skoleplass på Rikshospitalet og skulle bli barnepleier. det har hun aldri fortalt meg før. jeg legger ned M. Kanne & Søn, det er en fin, liten bok om en familie og en by og et land og et folk, men siden hun aldri har fortalt noe om dette før legger jeg bort boken. – hvorfor reiste du ikke da, spør jeg. – nei, pappa ble jo syk og jeg ville ikke la mamma være alene med ham. – alene? hva mener du med det? du hadde både en bror og en søster som bodde i samme gate på den tiden, kunne jeg sagt, men jeg sier det ikke. jeg sier ingenting. plutselig bytter hun tema. – morfar var så nervøs når jeg lå på sykehuset og skulle få deg, sier hun, han tygde opp tre pakker skråtobakk på et par dager mens han gikk i ring rundt seg selv her i stua og var nervøs. hun ler. vi sitter i den samme stua, ombygd og oppusset rikignok, men det er den samme stua. – du …. likner sånn på morfar i sixpencen din, sier hun, men den gamle lua hans passer deg sikkert ikke. han hadde så lite hode, vet du. – ja, svarer jeg, og jeg, jeg har visst det største hodet i Bergen, sier jeg, og forteller henne hva butikkmannen sa til meg da jeg forsøkte å kjøpe sixpence på Strandkaien før jul i fjor. – du har honen pitle meg det største hodet i Bergen, sa han, så ler vi. – morfar pleide å ha sixpencen sin på seg hver gang han skulle ut i hagen og se på rosene, sier hun, han likte å røyke en liten sigar mens han så på rosene, legger hun til, og jeg sier ikke at jeg har lagt et bilde av ham ut på nettet, et bilde der han står foran en rosebusk med en sigar i munnen og sixpencen på hodet. morfar døde før jeg hadde lært å snakke.

“En Himmel Full Av Stjerner”?

barnepleier?

er det derfor de mater småfuglene halve året; er det derfor de er så opptatt av at guppyene har fått barn igjen; er det derfor pappa i to år har forbarmet seg over en villkatt i bakgården, en katt som aldri lar seg klappe, men som bare kommer og spiser maten pappa setter ut til ham før han går videre; er det derfor pappa bekymrer seg sånn for at katten plutselig begynte å hoste når temperaturen sank under frysepunktet like før jul? – nå sitter katten der og ser veldig alvorlig ut i ansiktet, presterte han å si på første juledag. – nå sitter katten der og ser veldig alvorlig ut, gjentok han.

“En Himmel Full Av Stjerner”?

barnepleier?

jeg fotograferte mamma på Julaften mens hun holdt på å tilberede middagen, like nøye med maten vår som hun alltid har vært. hun er gammel nå. – nei, ikke ta bilde av meg, sa hun, jeg ser så fæl ut. -neida, svarte jeg, ta det helt med ro, du ser ikke fæl ut. du er så fin, mamma. du er så fin.

den første plata jeg husker er “En Himmel Full Av Stjerner”, og jeg husker at pappa sang med hver gang han hørte den, eller sang og sang, han nynnet vel så godt han kunne, det gjør han fortsatt når han hører en sentimental sang på radioen, og hvis det ikke er “En Himmel Full Av Stjerner” så er det Nora Brockstedt som synger “Bjørnen Colargol” jeg husker. det er en av de to. det er en av de to.

Vurdert til: av 85 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende