dag 4, mandag 29.06.09
to middelaldrende, engelske ektepar står i heisen ned til frokostsalen. de er overvektige og vet det og gjør heller ingen forsøk på å skjule det. de spiser potetchips rett fra posen mens de snakker høylytt og uforstyrret av chipsene som knaser mellom tennene deres.
av 143 lesere
dag 3, søndag 28.06.09
taifunen har ikke slått til i natt heller, men jeg våkner likevel til en våt vegg utenfor vinduet. regnet faller ikke til bakken, det virker snarere som om noen kaster tonnevis av vann mot jorda så hardt de bare kan, og de kan hardt. det tar ti og en halv time å fly fra Amsterdam til Hong Kong og nå om sommeren er tidsforskjellen seks timer. siden jeg fortsatt er litt ør etter flyreisen bestemmer jeg meg for å bli i senga en time til og vente været av.
av 130 leseredag 2, lørdag 27.06.09.
- You really have beautiful lips, sier jeg og mener det. – aaaah, You’re flattering me, ler hun. – no, I mean it. You really do have beautiful lips, gjentar jeg, selv om jeg selvfølgelig ikke forteller henne alt jeg akkurat tenkte. det er lørdag ettermiddag og jeg har noen timer fri, og siden taifunen ikke har slått skikkelig til ennå slår jeg dem i hel på Old China Hand, den beste og bruneste expat-baren på Lockhart Road.
av 116 leseredag 1, fredag 26.06.09.
det er over tretti grader varmt, og de stadige regnbygene sørger for at luftfuktigheten er konstant og ubehagelig høy og på tv snakker meteorologene om at en taifun kan treffe Hong Kong og Pearl River-deltaet i løpet av helgen. på toppen av det hele er jeg full av jetlag selv om jeg lasta inn fem mg zopiclon på flyet og sov som et barn hele veien til Hong Kong. likevel, eller nettopp derfor, må jeg holde meg våken så lenge som mulig denne kvelden for å komme inn i den nye døgnrytmen,
av 105 leserejeg elsker det amerikanske og har alltid gjort det, jeg elsker tempoet, alt egentlig, til og med den amerikanske misnøyen, men likevel:
av 91 leserejeg vet ikke helt hvorfor, eller kanskje jeg gjør det, men sånn er det: jeg kjenner en tåre eller to presse seg frem når jeg ser øynene og ansiktet til den unge jenta som helt uventet får Bruce Springsteens munnspill i gave etter at han har hulket og ult seg gjennom The River. det er andre gang han fremfører den gamle sviska om arbeidsfolks drømmer som kanskje, kanskje, går i knas siden han startet Working On A Dream-turneen for flere måneder siden, og jeg klandrer ham ikke. han må jo være drittlei av akkurat den sangen, men under request-delen av tirsdagens konsert på Koengen i Bergen, etter at The E Street Band på tre sekunders varsel har spilt seg gjennom sangene fansen ba om på håndmalte skilt, etter at den delen av konserten egentlig var over, så han plutselig den lille piken med The River skrevet tvers over pannen og jeg vet ikke hva han tenkte, men jeg vet at han sa “oh, this is a Norwegian request sign, OK …” så plukket han frem munnspillet og alle sammen sukket slik alle andre hadde sukket der og da.
av 101 leseredet er en slags sommer på Vestkysten og jeg skulle sittet i sola på terrassen hele helga og gjort ingenting for første gang på flere måneder, men av og til melder livet seg med full kraft og krever at alle kort må kastes og stokken stokkes på ny, og plutselig henger jeg over ripa på gamle Vingtor og drikker øl på vei til Stavanger i stedet for å drikke doble gintonics på terrasen hjemme i Bergen,
av 94 lesere
