det var dealen vår:
møtes på strand, ta en kjapp drink i baren til bru for å se om vi ville videre, og vi ville, selv om du var skeptisk først. likte ikke tanken på en fremmed mann, på et fremmed hotell, i en fremmed by, men jeg overtalte deg.
det var dealen vår:
møtes på strand, ta en kjapp drink i baren til bru for å se om vi ville videre, og vi ville, selv om du var skeptisk først. likte ikke tanken på en fremmed mann, på et fremmed hotell, i en fremmed by, men jeg overtalte deg.
og du er du. vakker, varm, levende, lekende, og jeg, jeg tenker på deg, og det du trenger mest av alt nå. strekker meg.
og du er du. og jeg, jeg skulle vært der, der, men samme hva jeg sier, samme hva jeg gjør, så er jeg bare meg, Pistolero, and the carpet needs a haircut, baby, that’s our little secret.
og du er du. og jeg håper du ikke er helt alene nå.
vakker
varm
lekende
og ikke gråt, baby.
du er du. og faen skulle du sluppet, jeg vet, men av og til må man bare, og du, likevel skal du leve.
Inspirert av min diskusjon med Satans Sendebud i kommentarrekken etter min forrige post kom jeg til å tenke litt på hva uttrykket “norsk kultur” egentlig innebærer i 2008.
Etter mitt syn endrer kultur seg over tid. Norsk kultur i 2008 er annerledes enn i 1958, 1908, 1858 eller 1808. I dag finner vi en lang rekke nye kultur-utrykk som utspiller seg her til lands:

Nei, det er ikke meg på bildet. Heldigvis ikke. Eller …
hvorfor vet jeg ikke, men likevel er det sånn; og et sted, dypt der inne, langt borte, vender du deg viljeløs om, vil i varmen, og jeg, jeg åpner for deg og hvisker kom du
hvorfor vet jeg ikke, men likevel kommer du, strekker den ene armen over brystet mitt, det lange låret, fast, glir over mitt, du søker halsgropen, varmen, mens armene mine slutter seg rundt den nakne ryggen
hvorfor vet jeg ikke, ikke egentlig, men plutselig våkner du, blå øyne i morgensola, det lange håret, viltert, mykt og rufsete, fyldige lepper skiller seg, smiler god morgen, pistolero, og jeg, jeg kysser deg i pannen, og vet det er vår, pistolero, det er vår morgen
… østers… nedkjølt, fransk rosé, bar overkropp, cargo shorts, sol, cigarillos og en blåøyd pike, naken, perlende …
Woody Allen, pysenes konge, sa det slik: "Jeg spiser ikke østers. Jeg vil at maten min skal være død – ikke syk, ikke livsfarlig såret, men død." Han vet ikke hva han snakker om, han vet ikke hva han går glipp av.
… og føling i fjæra …

[illustrasjonsfoto]
you want a girl, cowboy?
spørsmålet hang i den røyktunge lufta som et sminka smil på et billig horehus. jeg overhørte det. støyen fra sukhumvit et lite kvartal unna blanda seg med freddy fenders tenor… faen, alle jævla expat-barer, they’re all the same, i det minste de jeg endte opp i, men musikken passa meg, a refugee from the fifties, som hånd i hanske.
for jeg leker forsiktig med den lange leggen, og den varme, myke huden, fascinerende fast og myk samtidig, den slikker tunga mi, og vi, vi kjenner det begge to, og natta er rus og fortapelse og deg og meg i glede, og et sted underveis forsvant den lille, sorte trusa med stjernene på, uaktsomt, men likevel så tilfeldig kalkulerende.

