det er fortsatt tung vinter på Vestkysten og vi, vi er ikke vant til det. på haciendaen ligger kveldstemperaturene stabilt på 8-10 kuldegrader, og snøen, vel, snøen ligger like stabil, like tung, og
og lysene fra byen som speiler seg
og ute var det kaldt, St-P, og ute var det kaldt
det passet seg bare sånn, selv om det var … unødvendig tåpelig. – jeg tar en løs general, sa jeg. – passer det ikke bra med en løs general i en festningsby, la jeg til, siden jeg ikke var helt sikker på om hun tok den tåpelige vitsen min. hva vet vel jeg? jeg er bare en enkel siddis i sixpence og losjakke.
- jeg skulle egentlig bli barnepleier, sa hun plutselig
den første plata jeg husker er “En Himmel Full Av Stjerner”, og jeg husker at pappa sang med hver gang han hørte den, eller sang og sang, han nynnet vel så godt han kunne, det gjør han fortsatt, og hvis det ikke er “En Himmel Full Av Stjerner” så er det Nora Brockstedt som synger “Bjørnen Colargol”, det er en av de to og jeg tror kanskje det er Colargol for jeg husker at den ble spilt for meg i Ønskekonserten på NRK en gang jeg fylte år, og jeg husker at jeg ble veldig skuffet over at jeg ikke fikk selve plata også, men bare fikk sangen spilt på radioen, så når helga kom gikk vi alle tre (eller var vi allerede blitt fire?) til Fossen i Kirkegata og pappa kjøpte Nora Brockstedt som synger “Bjørnen Colargol” til meg. siden ble det flere plater, veldig mange flere plater.
Naiv Troskyldig: Julefred
et par dager inn i ferien på gutterommet her hjemme i den gamle arbeiderbydelen og revolvermannslivet er allerede preget av en bråte ting jeg ikke liker og vanligvis unngår: reklamefjernsyn, light-produkter, alkoholfrie måltider, våt snø og småbarn. likevel, likevel er julefreden i ferd med å senke seg i revolvermanns-sinnet.
gamlemann St-P ønsker alle som har vært innom haciendaen i året som har gått, alle dere som har lest og kommentert og alle andre som har bidratt til å holde liv i VGB en god og fredfylt jul.
men det biter ikke på meg, Mannen Av Stål!
jeg går alene gjennom en mørk, kald og fuktig-rå by. Høire-byrådet og alle de griske, små kjøpmennene som stemmer på dem har “pyntet” med lys til Jul, men propagandaen deres biter ikke på meg, Mannen Av Stål. som alt annet i Bergen er det for mye av alt, og resultatet er faen meg like klamt som en trangpult horerumpe en fredagskveld på Strandkaien. det er ideologi-produksjon på jævlig lavt nivå, men likevel, eller kanskje nettopp derfor, fungerer det på overraskende mange. det hele er skremmende. er det dette Gud elsket så høyt at han så seg nødt til å skjenke sin sønn, Den Enbårne, i julegave til oss for 2000 år siden? nei, tenkte meg ikke det, nei!
OK, sweetie, see You next week then
det er høst, og jeg sitter i et sommerhus og drikker namibisk øl. sommerhuset, Nana Banana, er en thailandsk gatebar på Lockhart Road i Hong Kong, og jeg, jeg er norsk.
nuh har vi det som herremenn, St-P
racism is a crime, right, St-P?
å gå og pul deg sjølv, St-P!
enkelte dager er bare sånn, det er trangt og jævlig på bussen, men there’s an upside to everything. det er alltid hyggelig å komme så tett på mange kvinner samtidig, og hun som står trengt opp mot meg akkurat nå er en frekk, liten, falsk blondine i sort skinnjakke, hvit genser som strammer noe inn i helvete over ræva og sorte tights som forsvinner ned i høye, sorte støvler. hot mama. i tillegg har hun horete sekretærbriller med streng, sort innfatning, og hun vet utmerket godt at brillene ikke akkurat får henne til å se smart ut,
hur långt har ni runkat, St-P?
hvor langt? haaaaaaaaregud - kjempelangt!






